til Kjetil

..jeg gråter ikke for at du skal syns synd på meg, "faller ikke for de tårene dine" eller hvem som sa det... jeg gråter for situasjonen jeg er i, som jeg ser ingen utvei av..depresjonen som tar meg... uten deg er jeg ingentiing Kjetil...det er mye jeg vil fortelle deg, som jeg ikke kan skrive her, om 90-tallet...savner granheimtunet, trives ikke i tunveien...vært noe somatisk dårligere siden senest 2 mndr tidligst fra februar i år... men i psykiatrien ser de bare dumt på deg og ber deg ta deg sammen, eller så kommer ragnhild eriksen, solkongen sjøl,på, at du og henne skal leke lege, når jeg er på legevakta, for sterke smerter, og ble så og si ikke undersøkt engang (kjentes ut som nakken vaar brekt, hadde kjevelåsninger, muskelforvrengninger i annsiktet,stiv av krampe og hode med kraniet kjentes ut som å bli slått med jernstang...og de sender folk ut med bandasje for å få flest mulig på rønken for at lillesatan skal på røgten kanskje...helsenorge er håpløst..vet ikke hvor du er ... men vi er nødt å snakke sammen.. om disse årene som har vært...og hva du har hørt vi hører hverandre innimellom og jeg føler meg så ensom noe jeg aldri har følt meg med deg..vil ikke at psykoklubben, med nina og ragnhild i spissen skal gjøre det. "Håper det ikke blir værre enn det er nå", sa du engang for lenge siden, vi drev fra hverandre, de splittet oss....og det ble værre... se på oss to nå?