Kråketing 2000

Kråketing

Dan Bendixen NATUR I ØSTFOLD 19(1) 2000

Bendixen, D. 2000. Kråketing. Natur i Østfold 19(1):113-114.

Det er mange myter omkring ”kråketing”. Trolig har fenomenet et fornuftig forklaring uten
at de ofte er vanskelige å forstå. Dan Bendixen presenterer her en opplevelse som kan kobles
til fenomenet ”kråketing”.
Dan Bendixen, P.b. 985, 1504 Moss

Innledning
Kråketing er et velkjent fenomen blant folk flest,
og det er opplest og vedtatt at det foregår noe som
ligger i et grenseland mellom det mystiske og det
mytiske. Hva som egentlig skjer når kråkene ”holder
ting” vet vi ikke riktig, men noe merkelig er
det. Det vet de aller fleste. Det snakkes om kråketing
som det snakkes om rettsvesen og dødsstraff
og lignende i andre land. Hva som er sant, og
hva som er fri diktning er uvisst. Jeg har vel alltid
vært en fritenker, og har alltid hatt en innebygget
mistro mot det som er allment akseptert,
dersom jeg har registrert noe som har gitt meg
grobunn for tvil. I denne forbindelsen bygger jeg
på en opplevelse fra noen år tilbake.

En vinteropplevelse
”Ettermiddag gikk mot kveld. Jeg hadde nettopp
avsluttet arbeidsdagen og ruslet gjennom et lite
skogsområde i det snøkledde landskapsvernområdet
på søndre del av Jeløya. Jeg registrerte
at det var en del kråkefugler i trærne. Det var
ikke så uvanlig for årstiden, det var jo kråketingtid.
Og tankene går jo alltid i retning av et av
Alfred Hitchcocks berømte mareritt når det har
begynt så smått å mørkne, og det syder av bevegelser
og lyder i trekronene.
Jeg kom ut av skogen og skulle gå noen meter
langs et jorde før jeg ville komme opp på hovedveien.
Når jeg går alene holder jeg sansene i helspenn
og ingen hendelse skal få foregå uten at
jeg får det med meg. Derfor registrerte jeg umiddelbart
en unormal bevegelse oppe i luften til
venstre for meg. Noe mørkt kom stupende fra
stor høyde og klasket ned på snøkledd mark. Det
gikk et par sekunder, så startet et kråkeleven av
en annen verden. Jeg vasset ut på jordet for å se
hva som hadde skjedd. Det lå en kråke i snøen.
Steindød og med føttene i været. Jeg rørte den
ikke, men foretok en rutinesjekk av liket der det
lå. Det fantes ikke noe ytre tegn på at den hadde
vært utsatt for noe kriminelt. Det var en voksen
fugl, og etter alt å dømme i fin form til tross for
at den var død. Jeg lot den ligge der den lå for å
komme tilbake senere. Jeg regnet det for ganske
sannsynlig at kråkegjengen i tretoppene og i luften
over meg ville foreta seg noe, men hva ville
jeg ikke gjette på. Det kunne jo være en gylden
anledning til å kontrollere litt av en gammel myte
i hvert fall.

Jeg vendte tilbake en halvannen time senere.
Og nå hadde det da også skjedd noe. Det kunne
jeg se allerede på avstand. Jeg gikk ut til den
avdøde og kikket på snøen omkring den. Det
hadde landet en kråke noen meter unna. Den
hadde ruslet bort til den døde, og snudd den rundt
slik at den nå sto i snøen med hodet opp. Slik en
kråke skal stå når den er på bakken. Så hadde
hjelperen gått noen meter til, gravet seg ned til
barmark med nebbet og hakket litt i bakken, og
lettet igjen. Kanskje var det den dødes partner
som hadde kommet til unnsetning og prøvet å
hjelpe. Men kråka er vel såpass intelligent at den 

forstod at håpet var ute. Det var bare spor etter
den ene kråka i snøen rundt den avdøde, og de
sporene talte jo sitt klare språk. Kanskje var det
mer en siste gest til en tapt livsledsager, men det
blir jo bare spekulasjoner.”

( L: varslet den kaninene montro? med dems faresignalment? Tenker på Ivan, slik han passet på)

Epilog
Samlet sett var det en ganske sterk opplevelse,
og jeg syntes jeg kunne ane noe i hendelsen som
vi vanligvis går glipp av når vi refererer til de
aksepterte mytene vi har lett for å spinne rundt
våre venner i dyreriket. Folk som ser på fugler
og dyr som rent mekaniske innretninger har ikke
noen mulighet til å tolke sine opplevelser i naturen.
Vi som er oppriktig interessert i selve Livet
omkring oss, får ofte våre muligheter til å trenge
inn bak mytene. Kanskje er ikke vår forståelse
alltid et fasitsvar, men vi har i hvert fall muligheter
til rikere naturopplevelser enn de fleste andre.
Slik sett er vi som har en levende interesse
for fuglelivet svært privilegerte.